Adolf Øien (1849 – 1918)
Adolf Øien var Trondheims fremste næringsdrivende i perioden 1895–1918 og ble byens største legatstifter siden Thomas Angell.
Familien kom fra enkle kår i Sverige, og det var farfaren Karl Johansen Bjelstrøm, som tok med familien til Melhus i Sør-Trøndelag. Faren til Adolf Øien flyttet som ung mann til Trondheim, hvor han jobbet som bøssemaker. Han slo seg senere opp som handelsmann og ble etter hvert ganske velstående. Eldstesønnen Adolf begynte som seksåring på Trondhjems borgerlige Realskole. Han ønsket å bli offiser, og 1866 gikk ferden til Qvams latin- og realskole i Christiania, som hadde en forberedelsesklasse for elever som ville inn på Krigsskolen. Året etter ble han imidlertid avvist der på grunn av nærsynthet. Skuffet vendte han tilbake til Trondheim.
Her kan du se Adolf Øiens testamente fra 1918.
Etablerte handelsbedriften Øien og Wahl
Øien var 26 år gammel da han sammen med vennen Ingebrigt Wahl etablerte firmaet Øien og Wahl i 1876. Forretningen spesialiserte seg på malervarer, bygningsartikler, krutt og petroleum. Denne spesialiseringen var i seg selv en nyvinning, og kompanjongene var forutseende – eller heldige – med valget av vareslag. Ikke minst må de ha tjent godt på den raskt voksende importen av petroleum, og de bygde opp et distribusjonssystem for det nordenfjeldske Norge. Da Wahl trakk seg ut i 1885, var firmaet i ferd med å bli et av de ledende i Trondheims næringsliv.
Slo seg opp i krisetider
Øien og Wahl hadde etablert seg i en by i dyp krise. Nedgangstidene omkring 1880 raderte nesten ut byens tradisjonsrike borgerskap, og både eiendommer og pakkhus gikk på billigsalg til unge gründere. Øien var en av dem som klarte å manøvrere gjennom kriseårene og la grunnlaget for sin senere rikdom. Krisen åpnet også døren til kommandohøydene i byens næringsliv. 1885 ble Øien medlem av Privatbankens representantskap og året etter av Handelsbankens direksjon. Med kreditten herfra kunne handelsvirksomheten økes. Senere kom han inn i Sparebankens forstanderskap. Han hadde også nære bånd til Andreas Berg, som var direktør i byens fjerde store bank, Den Nordenfjeldske Kreditbank.
Fra handel til industri
Fra handelen og bankvesenet tok Øien steget over i industrien. Det begynte i det små med Ihlens Dampsæbefabrik, som han overtok tidlig i 1880-årene. Sammen med høyesterettsadvokatHallvard Bachke kjøpte han i 1896 Helge-Rein-By bruk i Steinkjer med tilliggende mølle, sagbruk, teglverk og store skogeiendommer. Bedriften ble modernisert, og sammen med den svenske investoren Gustav Ørn bygde de en tremassefabrikk. 1897 tok Øien initiativet til grunnleggelsen av Trondhjems Traadspigerfabrik, 1903 overtok han ledelsen av Trondhjems Børste & Penselfabrik, og 1906–07 gikk han med stor kraft inn i Ilens Smelteverk, en ny elektrometallurgisk bedrift som først produserte karbid og senere sink.
I slutten av 1890-årene gikk Øien inn som hovedinvestor i A. W. Selmers nyetablerte rederi. Dette ble en meget lønnsom forretning, og ved inngangen til 1908 disponerte Selmer 10 lasteskip. Talende nok seilte alle med en Ø som skorsteinsmerke. Øien engasjerte seg også i byens andre fremgangsrike rederi, Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab. De store shippingengasjementene var muligens av finansiell karakter, men kan også tolkes som en strategisk investering i infrastruktur. Øien formidlet betydelige varestrømmer til og fra utlandet og langs kysten mellom Romsdal og Varanger.
Fikk kallenavnet «Halve byen»
Øiens næringsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at han fikk oppnavnet «halve byen». Ved siden av bankvirksomhet og shipping var forretningsimperiet i hovedsak bygd opp omkring det opprinnelige grossistfirmaet Øien og Wahl. De fleste industribedriftene produserte ulike former for byggevarer for det regionale markedet nordafjells. Kjøpet av Helge-Rein-By bruk pekte imidlertid videre. Øien ønsket å etablere seg innenfor eksport av trelast og treforedlingsprodukter. I 1902 prøvde han å overta Ranheim Papirfabrikk, uten å lykkes. Øien formidlet betydelige varestrømmer til og fra utlandet og langs kysten mellom Romsdal og Varanger.
10 år senere forsøkte han å fusjonere Helge-Rein-By bruk med treforedlingskjempen Meraker Brug, som da var i besittelse av Ranheim Papirfabrikk, flere sagbruk og store skogområder i Norge og Sverige. De øvrige eierne av Meraker Bruk, tradisjonsrike plankeadelsfamilier som Kiær, Astrup og Fearnley, holdt imidlertid Øien utenfor.
I forhandlingene forlangte Øien en meget høy pris for sine eiendommer. Heller ikke på det kompetansemessige plan hadde
han mye å tilføre eksportbedriften Meraker Brug. Øiens styrke lå primært på det regionale nivå, og han hadde neppe noen
inngående kjennskap til treforedling eller utenlandske markeder.
Politisk engasjement
Fra 1890-årene av fikk Øien en mer fremtredende rolle i Trondheims offentlige liv. Han satt i bystyret og formannskapet, han var medlem av børskomiteen, formann i Trondhjems Handelsstands forening og en av Dovrebanens fremste forkjempere. Han satt i juryen ved en rekke internasjonale utstillinger både i Norge og i utlandet. Øiens nye sosiale status ble dessuten markert gjennom hans virke som frimurer, og han ble formann i byggekomiteen for byens nye Frimurerloge. Det skyldtes ikke minst hans innsats og generøsitet at dette ble en av Trondheims mest ruvende bygninger. Fra innvielsen 1902 fungerte Frimurerlogen i over 80 år som byens kulturhus.
Øien markerte seg som en gjestfri og festglad skikkelse, som yndet å spille krokket og boccia på landstedet Midtsand i Malvik. Men noen levemann eller dandy var han definitivt ikke. Han var heller ikke mannen for store offentlige opptredener eller debatter. Til tross for sin rikdom og sitt brede samfunnsengasjement levde han forholdsvis tilbaketrukket. “Bak hans noget strænge ytre skjulte det sig et alvorlig væsen og et dypt følende sindelag,” sa konsul Andreas Moe i sin minnetale over Øien. Hans ansatte husket ham som en krevende, men human sjef. Mange nære venner hadde han neppe, i begravelsen antydet stiftsprosten at Øien var “en ensom mand, med trang utover døgnlivets travelhed”.
Filantropi
Fra nokså tidlige år brukte Øien tid på humanitært arbeid og satt blant annet i styret for Handelsstandens understøttelseskasse. Som mangeårig formann i brennevinssamlaget bestyrte han utdelingen av gaver til allmennyttige formål. Han var også rundhåndet med egne midler: Det ble bestemt at en del av formuen skulle gå til slektninger, firmaets ansatte og dets pensjonister. De største beløpene ble imidlertid øremerket til aldershjem og en handelshøyskole for det nordafjelske Norge. Deretter skulle en lang rekke formål av humanitær, kunstnerisk og kirkelig art tilgodesees.
Arven etter ekteparet Øien
Så mange jern som Adolf Øien gjennom hele sitt liv hadde i ilden, og så engasjert som han var i alt det han arbeidet med, er det nesten utrolig at han overhodet kunne finne tid til noe privatliv og til avkobling i roligere omgivelser. Men det hadde han tydeligvis ingen problemer med. I 1882 ble Adolf gift med Karen Emilie Evensen, datter av kjøpmann Jens Evensen i Trondheim. Ekteparet Øien var sterkt knyttet til sitt kjære landsted Midtsand gård i Malvik. Hver vår forlot de derfor sin bolig i byen og dro dit.
Ektefellene døde med tre måneders mellomrom høsten 1918.
Ettersom Karen og Adolf Øien var barnløse, var det derfor rimelig at de begynte å tenke på hvordan deres store formue skulle disponeres etter deres død. Det dreide seg etter hvert om en stor sum med penger. Med et bo på 7 millioner kroner ble Adolf Øien Trondheims klart største donator siden Thomas Angell. Fondene har finansiert en rekke enkeltprosjekter og stipendier. Mest betydelige er bidragene til Trondhjems Handelsgymnas (fra 1976 Adolf Øien videregående skole) og til Trondheim økonomiske høgskole. Med sistnevnte institusjon (opprettet 1964, fra 1994 en del av Høgskolen i Sør-Trøndelag) ble Øiens gamle kongstanke, en regional handelshøyskole, endelig realisert.
